Hospitering

S er det hospitering i morra, da.. Med den teiteste gutten p hele skolen som eneste jeg kjenner som skal til Greveskogen... Ha skal sikkert p MDD han ogs. Jeg kommer til D p meg. Skal st opp klokka halv fem for gjre meg klar til bussen. Og siden jeg fortsatt er trtt etter lanet i helga blir det et problem.

Skal prve overtale mamma til ta meg med til Hvittingfoss seinere i dag. Det er noen greier der som jeg gjerne vil ha. Jeg kan jo ikke akkurat SYKLE dit i dette vret, og jeg har ikke lappen p moped enda. Ellers skal jeg vel bare sove i dag. Og spise. For n er jeg sulten.

Ny historie! (2)

Andre kapittel! Enjoy.

Databasen

Mamma? spurte Maria fra sofaen i stua der hun satt og tegnet. Moren satt klistret til en datamaskin-skjerm hvor teksten flagret forbi som vannet i en foss. Ja, vennen? svarte hun litt fravrende. Hun lente seg tilbake for skrive noe p en notatblokk, og Maria s i et glimt et bilde av Hkon p skjermen. Teksten var for liten til at hun kunne se hva det sto.

Hva heter et sted der man har en masse info om mange forskjellige ting og personer? Moren til Maria tenkte seg om et yeblikk og snudde seg mot henne. Det kalles et arkiv eller en database. Det jeg ser p er en database. Det har med jobben min gjre, s det behver du ikke bry deg om.

Maria tegnet videre p tegningen, som viste Mikael som fly igjennom lufta. Hun tenkte s det knaket. Hvordan skulle hun f ut av moren sin noe som kunne bekrefte det hun hadde funnet ut uten at hun trodde det var noe galt? S kom hun p det; Skoleoppgaven!

Mamma? spurte Maria igjen, og moren s igjen vekk fra skjermen. Hva er det egentlig du jobber med? Moren hennes gikk bort og satte seg hos henne, og Maria gjemte fort tegningen under en med blomster og hester p. Jeg gjr at alle blir litt tryggere. Jeg er en slags politi. Maria s p henne en stund, og s: Men politi har ikke sre brune uniformer. De har bl uniformer som det str politi p. Moren hennes virket litt trist, og s forklarte hun datteren om alt.

Jeg er en jeger, Maria. Jeg jakter p de som ikke er som oss. De er farlige skjnner du, og da kan de ikke g blant oss. De gr nesten bare ute om natten, for solen brenner dem s fryktelig. Men de m ha blod for leve, og den pleier de ta uten be om den. De stjeler den fra folk som deg og meg. Og s er de s grdige, s de tar alt blodet som er i kroppen, og da dr vi. De bryr seg ikke noe om rett og galt snn som oss, Maria. Maria stusset litt over det. Kan man ikke bare sl eller sparke dem da, for f dem til holde opp? S man ikke dr?

Maria visste at det ikke hjalp noe, for Hkon hadde knapt blunket nr hun hadde sparket ham midt i, og ikke hadde det ftt ham lenger vekk heller. Moren hennes rusket i hret hennes. Nei det hjelper ikke. De er mye sterkere enn oss. De blir om mulig bare enda mer oppsatt p f deg bort.

Hun kunne bare ikke forst at det hun ble fortalt og det hun hadde forsttt var s forskjellig. Moren framstilte jo alle vampyrer som rendyrkede, blodtrstige monstre, men selv Hkon var jo helt rolig og fulgte alle regler, bedre enn mange av de andre, helt til Maria gjorde noe dumt, s det kunne jo bare ikke vre sant.

Men hvordan kan man hindre dem i stjele blod, da? Nr det ikke hjelper sl og sparke? Det synes Maria var et ganske godt sprsml, for hvis hun n havnet i det samme rotet som tidligere den dagen, ville hun vite hva som kunne gjres med det. Moren hennes sukket. De m d. De er altfor onde til at noen straff ville hjelpe.

Inne i Maria kokte det. Hun visste at det ikke var sant, men det kunne hun ikke forklare moren. Hva for slags vesner er snn? spurte hun med vemmelse, for det som moren forklarte var absolutt grusomt. Moren hennes gikk tilbake til dataen, og lette fram et bilde.

Bildet viste en jente eller dame, det greide ikke Maria helt avgjre, som var holdt fast av to vampyrer mens en tredje hadde hodet helt nre halsen hennes. Maria grsset uvillig, og tenkte at den jenta kunne vrt henne for bare noen timer siden. Jenta hadde sluttet stritte imot, og hendene hang slapt ned fra de fastlste armene hennes. Hun virket helt dd.

Disse vesnene er snn, Maria. Det er snt de gjr. De biter deg og suger i seg alt blodet i kroppen din helt til den er tom, men det er det beste scenarioet. Moren hennes lukket igjen dataen fr Maria mtte kaste opp av de skremmende minnene. Hvis de slutter fr du er dd, blir du en av dem. En vampyr. Like sjells og grusom som dem.

Akkurat da kom faren hennes inn. Nedlesset med handleposer, og en merkelig gr pose som luktet dd og fordervelse, som godt kunne vre bokstavelig ment denne gangen. Hva er det du driver med, Nina? spurte han moren til Maria. Ungen er jo likblek!

Maria brukte sjansen til stikke av mens hun ropte: Mamma skremmer meg med stygge bilder! Hun rasket sammen tegnesakene og lp inn p rommet og barrikaderte dren med en stol som satte seg godt ned i gulvbordene. Hun satte seg p sengen og tegnet ferdig mens foreldrene kranglet inne p stua om hvorvidt hun var for liten til vite om vampyrer eller ikke.

De visste ikke noe om at rett etter episoden med Hkon hadde Maria blitt sendt hjem for hvile. Ikke at hun gikk hjem. Hun ble sammen med Mikael for flge med p det som skjedde, dessuten var hun litt engstelig for g hjem alene. Flere typer som Hkon ville hun ikke mte p.

Derimot ble Mikael ogs sendt hjem for ikke provosere til overilte aktiviteter som rektoren uttrykte det. Noe som betydde at Mikael ikke burde vre der i tilfelle resten av vampyrene var sinte p ham for at Hkon var utvist og ddsdmt, for selv Maria forsto at det var vampyrer som ham jegere var ute etter. For ikke mtte g hjem for tidlig, ble hun med Mikael hjem, etter at han hadde lovet passe p henne hvis hun kom opp i trbbel med noen av familiemedlemmene hans.

Da de kom inn av dren ble de nsket hjertelig velkommen av moren hans, som bablet i vei om alt og ingenting mens hun smurte brdskiver med honning p. Storessteren skravlet i vei p et ukjent sprk i mobiltelefonen, og sendte Maria et par megetsigende blikk. Det var som om de sa: Holder du deg unna meg, holder jeg meg unna deg. Det hadde ikke Maria noen problemer med, storessteren til Mikael var litt creepy uansett.

Det sto en bokhylle i stua, og det var bker av alle slag i den. Noen tykke, noen tynne, noen nye, noen gamle, og n som virket helt magisk. Den magiske boken fortsatte tiltrekke seg Marias blikk mens hun og Mikael spilte ludo p gulvet. Hun hadde verkende lyst til bare ta p den. Det var som om boken fikk lufta til knitre, og Maria flte bare at den boka var kjempespennende.

Etter at Mikael hadde vunnet omtrent ti ganger, Maria mistenkte ham for jukse, mtte Maria g hjem for at ikke foreldrene skulle tro det var noe galt. Hun snudde seg og s langt etter boka, noe Mikaael selvflgelig oppdaget. Han flirte. Du vil gjerne lese en av bkene, ikke sant? Maria kunne bare nikke. P et blunk var han borte og tilbake igjen med nettop den magiske boka, som Maria likte.

Du kan godt f den. Ingen her er intereserte i den. Maria tok imot boka med refrykt. Det var like mye kobling som hun hadde trodd nr hun tok i de slitte permene p boka, og p frste side i boka sto det: Magi for alle! Forhekselser, forbannelser og formler for nybegynnere og erfarne magikere.

Maria leste det hyt. Mikael fikk latterkrampe av ansiktsuttrykket hennes, som var en blanding av sjeanse, triumf, nysgjerrighet og frykt. Ssteren hans stakk hodet over rekkverket i andre etasje. Kan dere to turtelduene holde fred der nede? Jeg prver sove! ropte hun ned.

De begynte rdme, og Maria puttet boka fort nedi sekken mellom forskjellige skolebker som skulle ha bokbind p. Hun ville ikke s gjerne innrmme at hun var litt forelsket i Mikael. Hun prvde overbevise seg selv om at en innrmmelse bare ville gjre at hun kom i enda mer vampyr-trbbel, dessuten s kjente hun ham knapt. Man kan jo ikke bare bli kjreste med noen snn med en gang!

Maria rettet seg opp etter ha knytt skolissene og skulle til si hadet til Mikael fr hun dro, da hun oppdaget at Mikael allerede hadde gtt ut og sto og ventet p henne. Han smilte og sa: Med din evne til have i trbbel lar jeg ikke deg g alene hjem.

De gikk bortover Markblomstveien, som forvrig var kantet med kastanjetr og ikke markblomster, da Mikael plutselig sa ut av det bl: Jeg skulle hjulpet deg. Maria ristet p hodet. Det skulle du ikke. Mikael sa seg enig. Nei, det skulle jeg ikke. Jeg skulle ikke latt deg g bort. Jeg visste hvordan Hkon ville te seg.

De gikk videre i taushet. Hva er det egentlig som er s spesielt med det armbndet? spurte hun idet de gikk forbi en forlatt villa. Mikael sukket. Vampyrer tler ikke sollys. Vi brenner opp, og derfor har jeg armbndet p. Det gjr snn at solstrlene ikke brenner meg, men det er ganske slitsomt.Vi kan ikke lage vr egen energi snn som dere, vi m ta den fra ett eller annet, og menneskeblod viser seg vre best. Men det er bare snn for eldre vampyrer. For yngre gr det greit nok trekke det fra lufta snn som dere.

Det var bare surr i hodet til Maria. S eldre vampyrer mtte ha mennskeblod fordi de ikke kan trekke sin energi fra lufta snn som mennesker, men yngre greier det. S armbndet trekker energi fra deg for bekytte deg mot solen? Mikael nikket. Akkurat. Men n er du snart hjemme. Du har ikke noen planer tirsdag neste uke?

Maria ristet p hodet. Det var bursdagen hennes den dagen, men hun ville ikke invitere noen av jentene i klassen p fest, de ville sikkert bare f tak i noe alkohol og delegge hele greia. Du ville vel ikke vre med meg p kino den dagen? spurte han, tydelig flau selv om det ikke var noen synlig rdme i kinnene hans. Jeg har bursdag den dagen, og det ville vre litt stusselig feire den alene.

Da mtte Maria le. Da er vi to! Jeg ville gjerne vre med, jeg. Mikael smilte varmt. Men du fr sprre foreldrene dine om du fr lov da, sa han og fisket opp et kontaktlinseetui fra bukselommen. Inne i det var det et par isbl kontaktlinser som Mikael tok p seg i n feiende bevegelse.

Maria flirte. Sprre dem om det er greit at jeg gr p kino med en vampyr for feire trettenrsdagen hans? Det tror jeg ikke er s lurt. Mikael sendte henne et smil, og Maria smeltet nesten. Han var dritkjekk med bl yne ogs, men virket som en helt annen gutt. Jeg tror det holder at du sier at en kjekk gutt ba deg med ut. Han ga henne et kjapt kyss p kinnet og hastet videre, lot henne st forfjamset p fortauet utenfor huset hennes. Hun hadde en flelse av at han nettopp hadde lest tankene hennes, og ville ikke vite hvor ofte han hadde gjort det.

Hun trakk frem laptopen fra skoleveska for skrive det hun hadde funnet ut om vampyrer, og den lille, magiske boken falt ut. Frst bare ignorerte hun den, det var ikke det hun skulle da, men etter at hun hadde skrevet ned grunnleggende fakta, og egentlig begynte kjede seg, trakk den blikket hennes til seg hele tiden. Men den var mer passiv enn fr. Da hun var hos Mikael var det som om hun ikke fikk lov til g uten boken, men n virket det som om den var fornyd. Les meg nr du vil liksom.

Maria s seg omkring for sjekke at ingen s det, selv om det var umulig at noen skulle se henne der hun var da, og pnet boken p frste side. kunne se energiene man arbeider med er en praktisk evne kunne for alle slags magikere. Det er ogs viktig nr du skal begynne eksperimentere med mer komplekse ritualer, da du slipper bruke opp reagenter p ritualer som ikke fungerer fra starten.

Etter et par timer med prve og lykkes i de forskjellige oppgavene i boken, begynte det sakte mrkne. Helt mrkt blir det jo aldri i sommer-Norge, men mrkt nok til at noen f stjerner tittet frem p himmelen. Noen kastet seg p dren, som ikke hadde noen stol foran lenger for den hadde Maria flyttet med telekinese for lenge siden.

Den noen viste seg vre moren, som skulle sjekke hvorfor Maria ikke sov enda. Hvorfor er ikke du i svn enda? spurte moren sint, og grep jenta i skulderen og holdt henne opp mot veggen. Maria kjente noe skarpt presse mot ribbeina, og i et anfall av panikk laget hun et ugjennomtrengelig skjold omkring seg selv, noe som slo moren i svime mot veggen p motsatt side av rommet. Like etter besvimte Maria ganske enkelt av utmattelse.

Ny historie!

Maria var en jente p 12 og et halvt r, og hun skulle akkurat begynne p ungdomsskolen. Foreldrene hennes var veldig travle, s de hadde bedt naboen fru Lind om kjre hende til sin frste skoledag. Ute i skolegrden var det mange andre enn Maria, og hun var litt redd selv om mamma og pappa hadde sagt gang p gang at ungdomsskolen er et bra sted vre.

Det var mange forskjellige ungdommer der. Noen mrke i huden, snn som naboen som bodde tvers over gaten for Maria, noen lyse i huden som Maria, men med forskjellige grader av solbrenthet og sommerbruning, for det hadde vrt en veldig fin sommer det ret. Regnet kom bare s vidt om natten, og nesten hver dag var det sol.

Men noen barn var ogs nesten helt hvite i huden, og det synes Maria var merkelig. Hun kunne nemlig ikke huske ha mtt noen av dem fra fr, dessuten burde de vel som alle andre ha kost seg i solen! Ikke hadde hun sett noen av de hvite barna i byen heller, like fr sommerferien. De bare plutselig dukket opp til skolen. Ja, ja, tenkte hun, de er sikkert hyggelige de ogs!

En lrer ropte opp navnene til alle elevene, og de kom fram til ham n etter n, hndhilste p ham, og ble vist inn p skolebygget. Maria Henriksen! ropte han utover skolegrden til alle elevene og de voksne. Maria gikk forsiktig fram til ham. Han var en litt tykk lrer med briller. Han luktet litt svette syntes Maria, men tok ham i den klamme hnden uansett og gikk fort etter en annen jente inn p skolen.

Det var en liten garderobe ved inngangsdra der de kunne henge fra seg ytterklr og sekker, og det sto en dame der som virket veldig hyggelig. Hun spute hva Maria hette, og ga henne et hefte med bokliste, lrere, timer og skolekatalog. Du kan bare g rett inn i klasserommet sa den blonde damen, og pekte innover i bygget gjennom et par bl drer. Maria takket og gikk gjennom drene inn i klasserommet.

Pia og venninnene hennes hadde allerede kapret den hyggeligste klyngen med pulter nrmest vinduet og satt og lekte med noen splitter nye, gende barbie-dokker med kjledyr mens de pekte nese og lo mot noen av de hvite barna som hadde satt seg i et mindre hyggelig hjrne.

Maria satte seg helt alene ved en pult og stusset litt over at ingen av de hvite barna satt sammen med andre barn, for de som satt sammen var ofte veldig forskjellige. Det var bde en svart gutt og en asiatisk jente i gaming gruppa som tuklet med skole-pcene.

Maria hadde aldri vrt med i noen gjenger, men hun hadde en bestevenninne p barneskolen. Karoline T og Maria hadde hygget seg veldig sammen med stjele epler fra naboen og bygge hytter og huler i skogen bak huset til Maria, hvor de spiste noen av eplene de hadde stjlet. De hadde lekt med de andre barna p barneskolen ogs, men det pleide vre Karoline som startet leker som sisten eller boksen gr med de andre.

Men n hadde Karoline T flyttet, for pappaen hennes hadde ftt en ny jobb langt unna s hele familien mtte flytte, og Maria hadde ingen vre med. En av de hvite ungdommene hun hadde sett utenfor satte seg p stolen ved siden av Maria. P nrt hold kunne hun se at ynene hans var rde. Han s ned i bordplata og ville ikke mte blikket til noen.

Kanskje det var derfor han ikke ville sette seg med noen som satt sammen, for de fleste kjente noen i gjengen de satt i. Asiatjenta Kim kjente Jostein, som kjente Fredrik og Dennis og de kjente resten av gaming gruppa, og Pia var naboen til Henriette, som kjente resten av hestejentene. Kanskje gutten som satte seg ved siden av henne ikke kjente noen av de andre barna i det heletatt.

Hei, sa Maria til ham, og han s p henne til slutt. Hei, svarte han lavt og mumlende, som om han ikke egentlig nsket vre der, og ikke ville vre i veien nr han n frst var der. Jeg heter Maria, sa Maria og rakte fram hnden mot ham. Gutten tok hnden hennes og smilte. Mikael, sa han. Du er s kald! utbrt Maria, og holdt rundt hnden hans med begge sine for varme den.

Mikael skulle til svare da den tykke, svette lreren kom inn i klasserommet og gjorde det mye mindre hyggelig med en gang. Hei, alle sammen! ropte han utover rommet, som var veldig lite egentlig. Ja,jeg er rektor her, s dere kommer ikke til se s mye til meg dessverre, Et samstemmig sukk av lettelse gikk gjennom rommet. men hvis dere gjr noe galt, er det jeg som m ta den kjedelige jobben straffe dere for det, s jeg fr nok se ansiktene til noen av dere flere ganger. ynene hans stoppet p de hvite barna i kroken og Mikael, enda de ikke hadde gjort noe galt.

Men n til noe mye hyggeligere! sa han plutselig. Herr Haugesund har vrt s grei bake sjokoladekake til klassen, det er n bit til hver av dere, s alle fr,

Nesten fr han var ferdig var alle ungdommene p kakefatet, bortsett fra de hvite. De ventet pent til alle de andre hadde tatt seg en bit, for s ta en bit sjokoladekake hver.

Flere stusset over at det var igjen en bit med kake p fatet, og den hyggelige damen, som var lreren deres Renate, tok et kjapt opprop. Tiril Amundsen, Haldor Bastiansen, Jostein Bredesen, Fredrik Espelien, Kim Fredriksen, Pia Haugesund, Henriette Heimsvatn, Maria Henriksen, Mikael Johansen, Dennis Karlsen, Teodor Lakss? Teodor var ikke der.

Vet noen hvor Teodor er? spurte Renate, og s seg bekymret omkring. En av de hvite ungdommene i kroken, Hkon hadde Maria lest at han hette, rakte hnden nlende i vret. Han... Kunne ikke komme, sa han forsiktig, og s ned p gulvet. Kommer han i morgen, da? spurte Rennate rolig, men Hkon ristet sakte p hodet. Han er p en mte ikke her mer.

Maria begynte forst at Teodor nok kanskje var dd, for det samme hadde Marias mamma sagt nr mormor dde, men det var ganske utrolig. Hvis han skulle starte p ungdomsskolen, s burde han jo ikke vre mer enn tretten r. Hvorfor skulle en trettenring d s lrerne ikke vet om det?

Renate forsto det ikke. Er han utenlands? spurte hun. Hvor naiv kan man bli? hvisket Mikael i ret til Maria. Hun bare trakk p skuldrene, og s p mens resten av klassen hadde skjnt hva som var i veien. Hun kremtet. Eh, Renate... Jeg tror det Hkon prver si, hun kikket bort p hkon og resten av de hvite ungdommene fr hun fortsatte, for det kunne jo vre at hun ikke burde si det, er at Teodor er dd.

Hkon nikket svakt, og en av jentene som Maria ikke kjente igjen, holdt seg om knrne og stirret rett framfor seg. Renate virket plutselig som om hun ikke var i klasserommet lenger, men sa ganske enkelt: Da fr jeg vel stryke ham fra klasselista, da. og fortsatte med: Dere kan f litt mer tid til bli kjent med hverandre og ehm.. hygge dere mens jeg gr snakker med de andre lrerne.

Minnebok-jentene begynte skravle og dele livshistorier igjen, og Barbie-dokke-jentene begynte gjre seg til igjen. Det var som om det aldri hadde vrt noen Teodor som skulle vrt her, og i hvertfall ikke en gutt som nylig hadde ddd.

Miakel la merke til at hun rynket forvirret p pannen, og spurte: Vet du egentlig hva som foregr p skolen i r? Maria rdmet og ristet p hodet. Ingen fortalte henne noe. Jeg har forsttt at det er noe nytt, svarte hun oppriktig. Han ristet p hodet, og det s ut som om det gjorde vondt si det. I r fr vampyrer lov til prve seg i skolen.

Det tomme blikket til Maria fikk ogs Mikael til rynke p pannen. Du vet hva vampyer er ikke sant? spurte han og virket bekymret. Maria ristet p hodet. Ikke den fjerneste anelse.

Mikael tenkte p en forklaring, men kom ikke fram til forklare fr den klamme, tykke rektoren var tilbake sammen med Renate, denne gangen var han illsint. Hvem vet noe om Teodor Lakss? dd?! tordnet han, og igjen la bde Mikael og Maria merke til hvor lite rommet var nr rektoren var hylytt.

Uten vente p svar, fortsatte han: Lakssene var de strste bidraksyterne for f igang dette prosjektet, og n fr vi ikke tak i hverken Mona eller Geir Lakss! Vet dere hvordan dette vil g utover prosjektet, og skolen ikke minst! Og n er snnen deres dd! Fr frste skoledag! Det var deg, var det ikke?! Han vendte plutselig oppmerksomheten mot Hkon, som sto stille bakerst i klasserommet sammen med jenta som stirret stivt framfor seg uten se p noe.

Rektoren fly opp og grep ham om halsen og holdt ham opp mot veggen. Hvorfor skulle jeg hindre meg selv i g p skolen? hveste Hkon med det lille av luft han fikk ut, og bendte hendene til rektoren ls fra halsen med overraskende letthet. Beklager, Matthisen. Jeg mistet besinnelsen litt der. unnskylte rektoren seg, og slapp Hkon ned p gulvet. Hkon ristet oppgitt p hodet og satte seg ned, mens rektoren skrittet rundt i klasserommet.

Hvorfor skal det absolutt vre en av elevene? spurte Renate da rektoren begynte p sin tiende runde. Han ristet bare p hodet og fortsatte rundt, ganske uinteresert i verden omkring. Da Renate visst ikke kunne finne p noen grunn til bli inne sammen med en sint, stinkende rektor lenger sa hun: Jeg tror det er p tide ta et lite friminutt. Og s kan vi f luftet litt her.

Alle elevene, de hvite ogs, presset p utgangen for komme frst ut, og den friske lufta var en gave syntes Maria. Etter en stund la hun merke til at Mikael ikke var der, og s seg omkring.

De hvite ungdommene sto i en klynge rundt en formls skygge og heiet, som til en slosskamp. Og da Maria skimtet en knyttneve midt i skyggen, forsto hun at det VAR en slosskamp, men i fort film. Mye fortere enn hun hadde sett fr, og faren hennes mot vennene hans nr han var full mente Maria at var noe av det forteste et menneske kunne klare prestere.

Fr hun fikk bestemt seg om hun skulle g bort for se eller ikke, kom Mikael flygende over hodet hennes, tydelig svimesltt, og landet i et skyggefullt hjrne av skolegrden. Mikael-merket som ble igjen p murveggen syntes Maria var mer enn god nok grunn til se til ham, og skyntet seg fort dit. De hvite barna i klyngen, det var Hkon som hadde sltt Mikael vekk, ropte skjellsord etter henne og Mikael, og resten av barna som s det, begynte hoie med.

Da Maria kom bort til Mikael, hadde han vknet, og spente seg i smerte. Er det bra med deg? spurte Maria, og satte seg ved siden av ham. Han svarte med et stnn og snudde seg mens han trakk genseren over hodet uten ta den av. Armbndet mitt er borte, fikk han frem til slutt, gjennom en ganske tykk genser som fikk stemmen hans til hres merkelig ut. Var det Hkon som tok det? spurte Maria, men kunne ikke helt forst hvorfor det var s ille. Genserklumpen nikket og Maria gikk bort til Hkon for be om armbndet.

Gi Mikael armbndet tilbake! sa hun hyt og tydelig. Hkon bare flirte. Hvorfor skulle jeg det, da? Flere av de som sto i en klynge rundt Hkon lo med. De hadde kanskje vrt tilbakeholdne og sky i klasserommet, men n virket de heller bare oppblste. Litt som Pia.

Fordi du tok det fra han, svarte Maria tilkjempet rolig, hun hadde p flelsen av at gjre dem sinte ville vre en dum ting, men Hkon bare lo. Da m du gi meg noe til gjengjeld. Maria tenke at siden hun n hadde rotet seg inn i noe hun ikke burde, kunne hun prve rote seg ut igjen. Det kunne jo vre at kravene hans ikke var s hye.

Hva skal du ha? spurte hun, iskaldt snn som hun hadde hrt foreldrene si til noen som hadde sneket seg rundt huset, de hrtes over hodet ikke redde ut, og det ville ikke Maria gi inntrykk av vre heller. Han bare fortsatte flire. S jegerdattera vil spille tff hva? Vel, jegerdatter, jeg er veldig moden for alderen. Jeg vil ha blod. Alle litrene.

Noen av barna holdt armene hennes som om hun var frosset i stein. Hvis hun skulle bevege seg mtte hun frst brekke dem av. Slipp meg! hylte hun,og sparket til alle kanter, ogs der hvor moren hennes hadde sagt at det var veldig effektivt sparke, men ingen ting hjalp. Det gjorde bare vondt i armene siden de andre barna hindret henne i bevege dem.

Hva for slags mareritt har jeg havnet i? spurte hun seg selv, men fikk ikke noe egentlig svar. Hkon gliste henne rett i ansiktet, og blottet et par sylskarpe, lange hjrnetenner. Ingen gr inn p vampyrenes omrde uten tillatelse uten straff. Jegerblod skal visstnok vre veldig godt. Det fr vi finne ut av, hvisket han, tok tak i hret hennes og dro hodet hennes tilbake, s halsen var helt bar. Han byde seg ned mot halsen hennes, tennene blottet til hugg, og s: MATTHISEN!!!

Hkon rykket til seg bde hode og hender, uten ha bitt henne, og Maria ble sluppet ned p bakken. Brlet kom ikke fra rektoren som man kunne ha trodd, for han hadde for vane brle nr han ble sint, men fra Renate. Hun stormet bort og filleristet ham. Hva er det du tror du driver med Matthisen?!? ropte hun i ansiktet hans, og trakk ham med inn. En kort stund etterp kom Renate ut og satte seg hos Maria, som hadde krpet inn i et hjrne og skalv.

Gjorde han deg noe, Maria? spurte Renate rolig, og hvilte hnden sin p kneet hennes. Av en eller annen grunn visste Maria akkurat hva Renate mente, og ristet p hodet. Nei, bare nesten, Hun trket seg i ynene og reiste seg litt vinglete og gikk bort dit Hkon hadde mistet armbndet til Mikael.

Det hadde en liten charm p som forestilte en skilpadde. Hva som var s viktig med armbndet forsto hun ikke, men hun hadde funnet ut av noen ting p skolen den dagen allerede som hun begynte ane at hun burde ha vrt oppvokst med.

I det skyggefulle hjrnet satt Mikael oppreist, nesten helt borte i mylderet av klr han hadde p. Det eneste Maria kunne se fr han vendte ansiktet bort, var et par mysende rde yne inne i genseren. Jeg fikk tak i det, sa hun litt sjelvent og holdt fram armbndet. Mikael tok det, men unngikk ta p henne. Takk, mumlet han lavt fra inne i genseren, og tok armbndet p. Hendene hans var ganske kraftig solbrente nr han endelig fikk trykket skilpadde-hodet inn i skallet. Det var nesten s Maria kunne lukte svidd hud mellom alle de fine sensommer-blomstene.

Hun satte seg ned et stykke unna ham, fortsatt i sjokk etter Hkons utfall mot henne. Mikael ville ikke mte blikket hennes, men bare s i bakken. Maria tenkte over det som nettop hadde hendt. Hun hadde vrt millimeter fra dden, det var hun sikker p. Da dette gikk opp for henne falt hun sammen i halvkvalt krampegrt.

Grten omfattet alt som hadde hendt den dagen: At foreldrene ikke hadde tid til kjre henne til frste skoledag, at ingen hadde fortalt henne at vampyrer fikk g p skolen, at noen av dem var s slemme at de ville drepe henne fordi hun ville vre snill, men ogs en lettelse fordi hun ikke dde.

Jeg hrte alt hva han sa, sa Mikael forsiktig, n hadde han alle klrne p seg riktig, og solbrentheten var mye mindre enn fr. Er det det som gjr s vondt? Maria ble avbrutt i selvmedlidenhetsblgen og satte seg opp. Hva mener du? Hun kunne ikke huske at Hkon hadde sagt s mye slemt til henne bortsett fra at han var veldig truende. Det med jegerdatter og snn. Han trakk fram familien din som eksempel p deg. Hun s tomt p veggen et stykke bak ham.

Alle gangene foreldrene hadde skrytt av hva de hadde gjort p jobben. Senest kvelden fr hadde de skrytt av at de hadde ftt has p en mygglarve. Alt begynte gi mening. Det var derfor foreldrene hennes ikke mtte vite noe om det nye p skolen, og hun burde heller ikke vite noe om det, for hun kunne sladre. Vel hadde Hkon prvd drepe henne, men han var n gutt, n vampyr prvde hun si inne i seg, og Mikael hadde bare vrt hyggelig.

Hun forsto at foreldrene hennes livnrte seg, og henne, p drepe vampyrer, og hun hatet det. Alt fra den kalde stemmen til prinsippet til den stygge brunfargen p uniformene deres. Det at noen var som Hkon veide ikke opp for alle de uskyldige som foreldrene hennes og kollegene deres mtte ha tatt av dage. Hun bestemte seg for skrive ned alt hun hadde funnet ut nr hun kom hjem.

Jeg er helt enig med ham, sa hun og reiste seg. Han har all grunn til tenke drlig om meg med den familien jeg har. Mikael lftet blikket og s p henne med et smil, som var mye hyggeligere enn Hkons skumle glis. Det der du sa akkurat n, sa han. det fjernet all skepsisen min som dugg for sola. Da hun bare s uforstende p ham, s han i bakken og mumlet: Jeg var redd for deg.

Meningslst

Jeg synes det er helt meningslst at folk skal hakke p hverandre hele tida. Selvflgelig, mennesker har et behov for fle seg gode, men er virkelig lsningen f alle andre til fle seg dritt? Hjelper det noe senke gjennomsnittet for hvor bra folk fler seg for komme over det? Folk kan vel heller hjelpe hverandre oppover til man kommer over. Men, jeg ser jo at folk GJR det. De 5-6 personer store yeskyggejentegruppene er prima eksemplarer. De hjelper hverandre oppover fordi de selv har fordel av det. S kan de jo velge og vrake. Dumpe "venninnene" nr de ikke er ndvendige for komme hyere lenger. Men mens de holder sammen beskytter de hverandre. Ingen vil jo assosieres med en hakkekylling (ikke jeg heller for den saks skyld, men det fr da vre mte p!). Men alle andre er fritt vilt. Viss alle fler seg like bra, s er det jo ingen som er bedre enn resten, og konkuranser et helt menneskelig, desverre. Da kommer vel heller sprsmlet: Hvorfor hakker ikke hakkekyllingene p resten nr det tydligvis hjelper hakke p folk? Vel det er sikkert fordi de ikke fler seg bra nok. Null sttte fra resten. Man m vre veldig sterk for kunne hakke tilbake, men da er du ikke en hakkekylling. Da er man enten med i en av de "store" (les sterke)klikkene, eller s er man en ensom ulv. Man er ikke en hakkekylling viss man ikke bryr seg en dyt om hva andre mener, sier, gjr etc. Hakkekyllinger kan umulig vre gode bloggere tenker jeg da. Man m tle i hvertfall litt kritikk nr man er en blogger som folk faktisk leser. Selvflgelig,viss du ikke sender ut bloggshouts s skal det jo litt til fr noen vet at du har laga en blogg. Dette er andre innlegget mitt, og jeg har hatt en leser, som jeg mistenker er meg selv som ville se over. Og da er jeg jo like langt. Gidder ikke presse meg p folk. Dem fr bestemme sjl om de vil lese det jeg skriver. Trur vel heller ikke at det jeg skriver er s veldig interessant for Ola og Kari Normann. Eller Per og Ida for den sags skyld.

Damoklessverdet....

Det er s vanskelig gjre s jeg er fornyd. Det er ikke bare til kjpe et nytt par sko til meg og s er jeg tipp topp igjen. Hvis jeg ikke gjr leksene mine, s fr jeg drligere karakterer, og frjeg drligere karakterer fr jeg mindre sjanse til komme inn p MDD linja til neste r. Det er jo selvflgelig ikke det som er ille heller. Hadde det bare vrt det hadde jeg i det minste hatt ei ganske stor gulerot, men problemet er at jeg hater meg selv nr jeg ikke fr gjort det jeg skal. Selvflgelig kan jeg prioritere! Jeg kan jo prioritere xfaktor, som jeg skal melde meg p nr det starter opp igjen, over leksene, hallo? Kommer jeg videre s er det mye viktiger enn spanske verbtider. Men det er bare det at jeg fr skyldflelse nr jeg ikke gjr det jeg skal. Alle, og da mener jeg lrer og foreldre, har innprenta meg at hvis jeg gjr mitt beste s er det ikke noe noen kan klage p, men jeg ser visst ikke helt grensa mellom legge mitt beste i et arbeid og slite meg helt ut.

I dag mtte jeg skyndte meg etter skolen, for jeg hadde en avtale som jeg var litt for sein til, og vips! S var spanskboka igjen i skapet mens jeg var p vei til avtalen. Jeg kunne jo ikke g tilbake til skolen for hente boka, skolen var jo lst nr jeg fant ut at jeg ikke hadde spanskboka med meg, men jeg mtte jo f gjort leksene. Det er kanskje ikke noe problem for Ola og Kari Normann, men for meg er det superkrise ikke f gjort leksene.Uansett s kan jeg de spanske preposisjonene snn passe, men inne i hodet mitt s har jeg noen regler for hvordan ting skal gjres.

Jeg skjnner ikke sosiale koder. Litt som dysleksi eller dyskalkuli, alts at man ikke knekker lesekoden eller regnekoden. Har sikkert dyssosioli eller noe snnt jeg da :-P Men uansett s m jeg bare pugge hvordan man skal oppfre seg ute blant andre eller hva som forventes av en. De viktigste reglene mine er at man ikke skal vre til hinder for andre, og at man ikke m glemme eller sluntre unna ting. Virkelig synd at det ikke er like lett skrive opp brtevis med regler for sosiale sammenhenger som for hvordan lse ligninger og algebra.

Det er litt vanskelig gjre riktige ting nr ma retter inn etter skakkjrte regler inne i hodet sitt. Jeg vil ikke vre svak eller noen sin hakkekylling. Kan ikke en eller annen skrive en DIY bok om hvordan i all verden man skal oppfre seg? bare flge lover og regler er litt tynt. Dessuten er normer viktige. Jeg kan ikke ressonere meg fram til at "det er snn det er, det er denregelen som gjelder her" fr noen sier det til meg.

Bli s pissed-off p meg som du bare vil. Det er ikke min skyld hvis jeg skriver noe dumt.

Velkommen til min blogg!

Dette er den frste posten p min nye blogg ;)

Les mer i arkivet Januar 2012 November 2011
Pantherea

Pantherea

15, Hof

En overambisis jente, som burde tenke seg om. Men det driter jeg i! :-P Jeg skriver noen historier, og legger de ut her p bloggen! Jeg er ogs veldig glad i musikk, s det blir nok et par lyd/videoklipp av meg eller fra konserter ol.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits