Så er det hospitering i morra, da.. Med den teiteste gutten på hele skolen som eneste jeg kjenner som skal til Greveskogen... Ha skal sikkert på MDD han også. Jeg kommer til å DØ på meg. Skal stå opp klokka halv fem for å gjøre meg klar til bussen. Og siden jeg fortsatt er trøtt etter lanet i helga blir det et problem.

Skal prøve å overtale mamma til å ta meg med til Hvittingfoss seinere i dag. Det er noen greier der som jeg gjerne vil ha. Jeg kan jo ikke akkurat SYKLE dit i dette været, og jeg har ikke lappen på moped enda. Ellers skal jeg vel bare sove i dag. Og spise. For nå er jeg sulten.

Andre kapittel! Enjoy.

Databasen

«Mamma?» spurte Maria fra sofaen i stua der hun satt og tegnet. Moren satt klistret til en datamaskin-skjerm hvor teksten flagret forbi som vannet i en foss. «Ja, vennen?» svarte hun litt fraværende. Hun lente seg tilbake for å skrive noe på en notatblokk, og Maria så i et glimt et bilde av Håkon på skjermen. Teksten var for liten til at hun kunne se hva det sto.

«Hva heter et sted der man har en masse info om mange forskjellige ting og personer?» Moren til Maria tenkte seg om et øyeblikk og snudde seg mot henne. «Det kalles et arkiv eller en database. Det jeg ser på er en database. Det har med jobben min å gjøre, så det behøver du ikke bry deg om.»

Maria tegnet videre på tegningen, som viste Mikael som fløy igjennom lufta. Hun tenkte så det knaket. Hvordan skulle hun få ut av moren sin noe som kunne bekrefte det hun hadde funnet ut uten at hun trodde det var noe galt? Så kom hun på det; Skoleoppgaven!

«Mamma?» spurte Maria igjen, og moren så igjen vekk fra skjermen. «Hva er det egentlig du jobber med?» Moren hennes gikk bort og satte seg hos henne, og Maria gjemte fort tegningen under en med blomster og hester på. «Jeg gjør at alle blir litt tryggere. Jeg er en slags politi.» Maria så på henne en stund, og så: «Men politi har ikke sære brune uniformer. De har blå uniformer som det står «politi» på.» Moren hennes virket litt trist, og så forklarte hun datteren om alt.

«Jeg er en jeger, Maria. Jeg jakter på de som ikke er som oss. De er farlige skjønner du, og da kan de ikke gå blant oss. De går nesten bare ute om natten, for solen brenner dem så fryktelig. Men de må ha blod for å leve, og den pleier de å ta uten å be om den. De stjeler den fra folk som deg og meg. Og så er de så grådige, så de tar alt blodet som er i kroppen, og da dør vi. De bryr seg ikke noe om rett og galt sånn som oss, Maria.» Maria stusset litt over det. «Kan man ikke bare slå eller sparke dem da, for å få dem til å holde opp? Så man ikke dør?»

Maria visste at det ikke hjalp noe, for Håkon hadde knapt blunket når hun hadde sparket ham midt i, og ikke hadde det fått ham lenger vekk heller. Moren hennes rusket i håret hennes. «Nei det hjelper ikke. De er mye sterkere enn oss. De blir om mulig bare enda mer oppsatt på å få deg bort.»

Hun kunne bare ikke forstå at det hun ble fortalt og det hun hadde forstått var så forskjellig. Moren framstilte jo alle vampyrer som rendyrkede, blodtørstige monstre, men selv Håkon var jo helt rolig og fulgte alle regler, bedre enn mange av de andre, helt til Maria gjorde noe dumt, så det kunne jo bare ikke være sant.

«Men hvordan kan man hindre dem i å stjele blod, da? Når det ikke hjelper å slå og sparke?» Det synes Maria var et ganske godt spørsmål, for hvis hun nå havnet i det samme rotet som tidligere den dagen, ville hun vite hva som kunne gjøres med det. Moren hennes sukket. «De må dø. De er altfor onde til at noen straff ville hjelpe.»

Inne i Maria kokte det. Hun visste at det ikke var sant, men det kunne hun ikke forklare moren. «Hva for slags vesner er sånn?» spurte hun med vemmelse, for det som moren forklarte var absolutt grusomt. Moren hennes gikk tilbake til dataen, og lette fram et bilde.

Bildet viste en jente eller dame, det greide ikke Maria helt å avgjøre, som var holdt fast av to vampyrer mens en tredje hadde hodet helt nære halsen hennes. Maria grøsset uvillig, og tenkte at den jenta kunne vært henne for bare noen timer siden. Jenta hadde sluttet å stritte imot, og hendene hang slapt ned fra de fastlåste armene hennes. Hun virket helt død.

«Disse vesnene er sånn, Maria. Det er sånt de gjør. De biter deg og suger i seg alt blodet i kroppen din helt til den er tom, men det er det beste scenarioet.» Moren hennes lukket igjen dataen før Maria måtte kaste opp av de skremmende minnene. «Hvis de slutter før du er død, blir du en av dem. En vampyr. Like sjelløs og grusom som dem.»

Akkurat da kom faren hennes inn. Nedlesset med handleposer, og en merkelig grå pose som luktet død og fordervelse, som godt kunne være bokstavelig ment denne gangen. «Hva er det du driver med, Nina?» spurte han moren til Maria. «Ungen er jo likblek!»

Maria brukte sjansen til å stikke av mens hun ropte: «Mamma skremmer meg med stygge bilder!» Hun rasket sammen tegnesakene og løp inn på rommet og barrikaderte døren med en stol som satte seg godt ned i gulvbordene. Hun satte seg på sengen og tegnet ferdig mens foreldrene kranglet inne på stua om hvorvidt hun var for liten til å vite om vampyrer eller ikke.

De visste ikke noe om at rett etter episoden med Håkon hadde Maria blitt sendt hjem for å hvile. Ikke at hun gikk hjem. Hun ble sammen med Mikael for å følge med på det som skjedde, dessuten var hun litt engstelig for å gå hjem alene. Flere typer som Håkon ville hun ikke møte på.

Derimot ble Mikael også sendt hjem for ikke å «provosere til overilte aktiviteter» som rektoren uttrykte det. Noe som betydde at Mikael ikke burde være der i tilfelle resten av vampyrene var sinte på ham for at Håkon var utvist og dødsdømt, for selv Maria forsto at det var vampyrer som ham jegere var ute etter. For ikke å måtte gå hjem for tidlig, ble hun med Mikael hjem, etter at han hadde lovet å passe på henne hvis hun kom opp i trøbbel med noen av familiemedlemmene hans.

Da de kom inn av døren ble de ønsket hjertelig velkommen av moren hans, som bablet i vei om alt og ingenting mens hun smurte brødskiver med honning på. Storesøsteren skravlet i vei på et ukjent språk i mobiltelefonen, og sendte Maria et par megetsigende blikk. Det var som om de sa: «Holder du deg unna meg, holder jeg meg unna deg.» Det hadde ikke Maria noen problemer med, storesøsteren til Mikael var litt creepy uansett.

Det sto en bokhylle i stua, og det var bøker av alle slag i den. Noen tykke, noen tynne, noen nye, noen gamle, og én som virket helt magisk. Den magiske boken fortsatte å tiltrekke seg Marias blikk mens hun og Mikael spilte ludo på gulvet. Hun hadde verkende lyst til å bare ta på den. Det var som om boken fikk lufta til å knitre, og Maria følte bare at den boka var kjempespennende.

Etter at Mikael hadde vunnet omtrent ti ganger, Maria mistenkte ham for å jukse, måtte Maria gå hjem for at ikke foreldrene skulle tro det var noe galt. Hun snudde seg og så langt etter boka, noe Mikaael selvfølgelig oppdaget. Han flirte. «Du vil gjerne lese en av bøkene, ikke sant?» Maria kunne bare nikke. På et blunk var han borte og tilbake igjen med nettop den magiske boka, som Maria likte.

«Du kan godt få den. Ingen her er intereserte i den.» Maria tok imot boka med ærefrykt. Det var like mye kobling som hun hadde trodd når hun tok i de slitte permene på boka, og på første side i boka sto det: Magi for alle! Forhekselser, forbannelser og formler for nybegynnere og erfarne magikere.

Maria leste det høyt. Mikael fikk latterkrampe av ansiktsuttrykket hennes, som var en blanding av sjeanse, triumf, nysgjerrighet og frykt. Søsteren hans stakk hodet over rekkverket i andre etasje. «Kan dere to turtelduene holde fred der nede? Jeg prøver å sove!» ropte hun ned.

De begynte å rødme, og Maria puttet boka fort nedi sekken mellom forskjellige skolebøker som skulle ha bokbind på. Hun ville ikke så gjerne innrømme at hun var litt forelsket i Mikael. Hun prøvde å overbevise seg selv om at en innrømmelse bare ville gjøre at hun kom i enda mer vampyr-trøbbel, dessuten så kjente hun ham knapt. Man kan jo ikke bare bli kjæreste med noen sånn med en gang!

Maria rettet seg opp etter å ha knytt skolissene og skulle til å si hadet til Mikael før hun dro, da hun oppdaget at Mikael allerede hadde gått ut og sto og ventet på henne. Han smilte og sa: «Med din evne til å have i trøbbel lar jeg ikke deg gå alene hjem.»

De gikk bortover Markblomstveien, som forøvrig var kantet med kastanjetær og ikke markblomster, da Mikael plutselig sa ut av det blå: «Jeg skulle hjulpet deg.» Maria ristet på hodet. «Det skulle du ikke.» Mikael sa seg enig. «Nei, det skulle jeg ikke. Jeg skulle ikke latt deg gå bort. Jeg visste hvordan Håkon ville te seg.»

De gikk videre i taushet. «Hva er det egentlig som er så spesielt med det armbåndet?» spurte hun idet de gikk forbi en forlatt villa. Mikael sukket. «Vampyrer tåler ikke sollys. Vi brenner opp, og derfor har jeg armbåndet på. Det gjør sånn at solstrålene ikke brenner meg, men det er ganske slitsomt.Vi kan ikke lage vår egen energi sånn som dere, vi må ta den fra ett eller annet, og menneskeblod viser seg å være best. Men det er bare sånn for eldre vampyrer. For yngre går det greit nok å trekke det fra lufta sånn som dere.»

Det var bare surr i hodet til Maria. Så eldre vampyrer måtte ha mennskeblod fordi de ikke kan trekke sin energi fra lufta sånn som mennesker, men yngre greier det. «Så armbåndet trekker energi fra deg for å bekytte deg mot solen?» Mikael nikket. «Akkurat. Men nå er du snart hjemme. Du har ikke noen planer tirsdag neste uke?»

Maria ristet på hodet. Det var bursdagen hennes den dagen, men hun ville ikke invitere noen av jentene i klassen på fest, de ville sikkert bare få tak i noe alkohol og ødelegge hele greia. «Du ville vel ikke være med meg på kino den dagen?» spurte han, tydelig flau selv om det ikke var noen synlig rødme i kinnene hans. «Jeg har bursdag den dagen, og det ville være litt stusselig å feire den alene.»

Da måtte Maria le. «Da er vi to! Jeg ville gjerne være med, jeg.» Mikael smilte varmt. «Men du får spørre foreldrene dine om du får lov da,» sa han og fisket opp et kontaktlinseetui fra bukselommen. Inne i det var det et par isblå kontaktlinser som Mikael tok på seg i én feiende bevegelse.

Maria flirte. «Spørre dem om det er greit at jeg går på kino med en vampyr for å feire trettenårsdagen hans? Det tror jeg ikke er så lurt.» Mikael sendte henne et smil, og Maria smeltet nesten. Han var dritkjekk med blå øyne også, men virket som en helt annen gutt. «Jeg tror det holder at du sier at en kjekk gutt ba deg med ut.» Han ga henne et kjapt kyss på kinnet og hastet videre, lot henne stå forfjamset på fortauet utenfor huset hennes. Hun hadde en følelse av at han nettopp hadde lest tankene hennes, og ville ikke vite hvor ofte han hadde gjort det.

Hun trakk frem laptopen fra skoleveska for å skrive det hun hadde funnet ut om vampyrer, og den lille, magiske boken falt ut. Først bare ignorerte hun den, det var ikke det hun skulle da, men etter at hun hadde skrevet ned grunnleggende fakta, og egentlig begynte å kjede seg, trakk den blikket hennes til seg hele tiden. Men den var mer passiv enn før. Da hun var hos Mikael var det som om hun ikke fikk lov til å gå uten boken, men nå virket det som om den var fornøyd. «Les meg når du vil» liksom.

Maria så seg omkring for å sjekke at ingen så det, selv om det var umulig at noen skulle se henne der hun var da, og åpnet boken på første side. Å kunne se energiene man arbeider med er en praktisk evne å kunne for alle slags magikere. Det er også viktig når du skal begynne å eksperimentere med mer komplekse ritualer, da du slipper å bruke opp reagenter på ritualer som ikke fungerer fra starten.

Etter et par timer med å prøve og lykkes i de forskjellige oppgavene i boken, begynte det sakte å mørkne. Helt mørkt blir det jo aldri i sommer-Norge, men mørkt nok til at noen få stjerner tittet frem på himmelen. Noen kastet seg på døren, som ikke hadde noen stol foran lenger for den hadde Maria flyttet med telekinese for lenge siden.

Den noen viste seg å være moren, som skulle sjekke hvorfor Maria ikke sov enda. «Hvorfor er ikke du i søvn enda?» spurte moren sint, og grep jenta i skulderen og holdt henne opp mot veggen. Maria kjente noe skarpt presse mot ribbeina, og i et anfall av panikk laget hun et ugjennomtrengelig skjold omkring seg selv, noe som slo moren i svime mot veggen på motsatt side av rommet. Like etter besvimte Maria ganske enkelt av utmattelse.

Maria var en jente på 12 og et halvt år, og hun skulle akkurat begynne på ungdomsskolen. Foreldrene hennes var veldig travle, så de hadde bedt naboen fru Lind om å kjøre hende til sin første skoledag. Ute i skolegården var det mange andre enn Maria, og hun var litt redd selv om mamma og pappa hadde sagt gang på gang at ungdomsskolen er et bra sted å være.

Det var mange forskjellige ungdommer der. Noen mørke i huden, sånn som naboen som bodde tvers over gaten for Maria, noen lyse i huden som Maria, men med forskjellige grader av solbrenthet og sommerbruning, for det hadde vært en veldig fin sommer det året. Regnet kom bare så vidt om natten, og nesten hver dag var det sol.

Men noen barn var også nesten helt hvite i huden, og det synes Maria var merkelig. Hun kunne nemlig ikke huske å ha møtt noen av dem fra før, dessuten burde de vel som alle andre ha kost seg i solen! Ikke hadde hun sett noen av de hvite barna i byen heller, like før sommerferien. De bare plutselig dukket opp til skolen. «Ja, ja,» tenkte hun, «de er sikkert hyggelige de også!»

En lærer ropte opp navnene til alle elevene, og de kom fram til ham én etter én, håndhilste på ham, og ble vist inn på skolebygget. «Maria Henriksen!» ropte han utover skolegården til alle elevene og de voksne. Maria gikk forsiktig fram til ham. Han var en litt tykk lærer med briller. Han luktet litt svette syntes Maria, men tok ham i den klamme hånden uansett og gikk fort etter en annen jente inn på skolen.

Det var en liten garderobe ved inngangsdøra der de kunne henge fra seg ytterklær og sekker, og det sto en dame der som virket veldig hyggelig. Hun spute hva Maria hette, og ga henne et hefte med bokliste, lærere, timer og skolekatalog. «Du kan bare gå rett inn i klasserommet» sa den blonde damen, og pekte innover i bygget gjennom et par blå dører. Maria takket og gikk gjennom dørene inn i klasserommet.

Pia og venninnene hennes hadde allerede kapret den hyggeligste klyngen med pulter nærmest vinduet og satt og lekte med noen splitter nye, gående barbie-dokker med kjæledyr mens de pekte nese og lo mot noen av de hvite barna  som hadde satt seg i et mindre hyggelig hjørne.

Maria satte seg helt alene ved en pult og stusset litt over at ingen av de hvite barna satt sammen med andre barn, for de som satt sammen var ofte veldig forskjellige. Det var både en svart gutt og en asiatisk jente i gaming gruppa som tuklet med skole-pcene.

Maria hadde aldri vært med i noen gjenger, men hun hadde en bestevenninne på barneskolen. Karoline T og Maria hadde hygget seg veldig sammen med å stjele epler fra naboen og å bygge hytter og huler i skogen bak huset til Maria, hvor de spiste noen av eplene de hadde stjålet. De hadde lekt med de andre barna på barneskolen også, men det pleide å være Karoline som startet leker som «sisten» eller «boksen går» med de andre.

Men nå hadde Karoline T flyttet, for pappaen hennes hadde fått en ny jobb langt unna så hele familien måtte flytte, og Maria hadde ingen å være med. En av de hvite ungdommene hun hadde sett utenfor satte seg på stolen ved siden av Maria. På nært hold kunne hun se at øynene hans var røde. Han så ned i bordplata og ville ikke møte blikket til noen.

Kanskje det var derfor han ikke ville sette seg med noen som satt sammen, for de fleste kjente noen i gjengen de satt i. Asiatjenta Kim kjente Jostein, som kjente Fredrik og Dennis og de kjente resten av gaming gruppa, og Pia var naboen til Henriette, som kjente resten av hestejentene. Kanskje gutten som satte seg ved siden av henne ikke kjente noen av de andre barna i det heletatt.

«Hei,» sa Maria til ham, og han så på henne til slutt. «Hei,» svarte han lavt og mumlende, som om han ikke egentlig ønsket å være der, og ikke ville være i veien når han nå først var der. «Jeg heter Maria,» sa Maria og rakte fram hånden mot ham. Gutten tok hånden hennes og smilte. «Mikael,» sa han. «Du er så kald!» utbrøt Maria, og holdt rundt hånden hans med begge sine for å varme den.

Mikael skulle til å svare da den tykke, svette læreren kom inn i klasserommet og gjorde det mye mindre hyggelig med en gang. «Hei, alle sammen!» ropte han utover rommet, som var veldig lite egentlig. «Ja,jeg er rektor her, så dere kommer ikke til å se så mye til meg dessverre,» Et samstemmig sukk av lettelse gikk gjennom rommet. «men hvis dere gjør noe galt, er det jeg som må ta den kjedelige jobben å straffe dere for det, så jeg får nok se ansiktene til noen av dere flere ganger.» Øynene hans stoppet på de hvite barna i kroken og Mikael, enda de ikke hadde gjort noe galt.

«Men nå til noe mye hyggeligere!» sa han plutselig. «Herr Haugesund har vært så grei å bake sjokoladekake til klassen, det er én bit til hver av dere, så alle får,»

Nesten før han var ferdig var alle ungdommene på kakefatet, bortsett fra de hvite. De ventet pent til alle de andre hadde tatt seg en bit, for så å ta en bit sjokoladekake hver.

Flere stusset over at det var igjen en bit med kake på fatet, og den hyggelige damen, som var læreren deres Renate, tok et kjapt opprop. «Tiril Amundsen, Haldor Bastiansen, Jostein Bredesen, Fredrik Espelien, Kim Fredriksen, Pia Haugesund, Henriette Heimsvatn, Maria Henriksen, Mikael Johansen, Dennis Karlsen, Teodor Laksås?» Teodor var ikke  der.

«Vet noen hvor Teodor er?» spurte Renate, og så seg bekymret omkring. En av de hvite ungdommene i kroken, Håkon hadde Maria lest at han hette, rakte hånden nølende i været. «Han... Kunne ikke komme,» sa han forsiktig, og så ned på gulvet. «Kommer han i morgen, da?» spurte Rennate rolig, men Håkon ristet sakte på hodet. «Han er på en måte ikke her mer.»

Maria begynte å forstå at Teodor nok kanskje var død, for det samme hadde Marias mamma sagt når mormor døde, men det var ganske utrolig. Hvis han skulle starte på ungdomsskolen, så burde han jo ikke være mer enn tretten år. Hvorfor skulle en trettenåring dø så lærerne ikke vet om det?

Renate forsto det ikke. «Er han utenlands?» spurte hun. «Hvor naiv kan man bli?» hvisket Mikael i øret til Maria. Hun bare trakk på skuldrene, og så på mens resten av klassen hadde skjønt hva som var i veien. Hun kremtet. «Eh, Renate... Jeg tror det Håkon prøver å si,» hun kikket bort på håkon og resten av de hvite ungdommene før hun fortsatte, for det kunne jo være at hun ikke burde si det, «er at Teodor er død.»

Håkon nikket svakt, og en av jentene som Maria ikke kjente igjen, holdt seg om knærne og stirret rett framfor seg. Renate virket plutselig som om hun ikke var i klasserommet lenger, men sa ganske enkelt: «Da får jeg vel stryke ham fra klasselista, da.» og fortsatte med: «Dere kan få litt mer tid til å bli kjent med hverandre og ehm.. hygge dere mens jeg går å snakker med de andre lærerne.»

Minnebok-jentene begynte å skravle og dele livshistorier igjen, og Barbie-dokke-jentene begynte å gjøre seg til igjen. Det var som om det aldri hadde vært noen Teodor som skulle vært her, og i hvertfall ikke en gutt som nylig hadde dødd.

Miakel la merke til at hun rynket forvirret på pannen, og spurte: «Vet du egentlig hva som foregår på skolen i år?» Maria rødmet og ristet på hodet. Ingen fortalte henne noe. «Jeg har forstått at det er noe nytt,» svarte hun oppriktig. Han ristet på hodet, og det så ut som om det gjorde vondt å si det. «I år får vampyrer lov til å prøve seg i skolen.»

Det tomme blikket til Maria fikk også Mikael til å rynke på pannen. «Du vet hva vampyer er ikke sant?» spurte han og virket bekymret. Maria ristet på hodet. «Ikke den fjerneste anelse.»

Mikael tenkte på en forklaring, men kom ikke fram til å forklare før den klamme, tykke rektoren var tilbake sammen med Renate, denne gangen var han illsint. «Hvem vet noe om Teodor Laksås? død?!» tordnet han, og igjen la både Mikael og Maria merke til hvor lite rommet var når rektoren var høylytt.

Uten å vente på svar, fortsatte han: «Laksåsene var de største bidraksyterne for å få igang dette prosjektet, og nå får vi ikke tak i hverken Mona eller Geir Laksås! Vet dere hvordan dette vil gå utover prosjektet, og skolen ikke minst! Og nå er sønnen deres død! Før første skoledag! Det var deg, var det ikke?!» Han vendte plutselig  oppmerksomheten mot Håkon, som sto stille bakerst i klasserommet sammen med jenta som stirret stivt framfor seg uten å se på noe.

Rektoren fløy opp og grep ham om halsen og holdt ham opp mot veggen. «Hvorfor skulle jeg hindre meg selv i å gå på skolen?»  hveste Håkon med det lille av luft han fikk ut, og bendte hendene til rektoren løs fra halsen med overraskende letthet. «Beklager, Matthisen. Jeg mistet besinnelsen litt der.» unnskylte rektoren seg, og slapp Håkon ned på gulvet. Håkon ristet oppgitt på hodet og satte seg ned, mens rektoren skrittet rundt i klasserommet.

«Hvorfor skal det absolutt være en av elevene?» spurte Renate da rektoren begynte på sin tiende runde. Han ristet bare på hodet og fortsatte rundt, ganske uinteresert i verden omkring. Da Renate visst ikke kunne finne på noen grunn til å bli inne sammen med en sint, stinkende rektor lenger sa hun: «Jeg tror det er på tide å ta et lite friminutt. Og så kan vi få luftet litt her.»

Alle elevene, de hvite også, presset på utgangen for å komme først ut, og den friske lufta var en gave syntes Maria. Etter en stund la hun merke til at Mikael ikke var der, og så seg omkring.

De hvite ungdommene sto i en klynge rundt en formløs skygge og heiet, som til en slosskamp. Og da Maria skimtet en knyttneve midt i skyggen, forsto hun at det VAR en slosskamp, men i fort film. Mye fortere enn hun hadde sett før, og faren hennes mot vennene hans når han var full mente Maria at var noe av det forteste et menneske kunne klare å prestere.

Før hun fikk bestemt seg om hun skulle gå bort for å se eller ikke, kom Mikael flygende over hodet hennes, tydelig svimeslått, og landet i et skyggefullt hjørne av skolegården. Mikael-merket som ble igjen på murveggen syntes Maria var mer enn god nok grunn til å se til ham, og skyntet seg fort dit. De hvite barna i klyngen, det var Håkon som hadde slått Mikael vekk, ropte skjellsord etter henne og Mikael, og resten av barna som så det, begynte å hoie med.

Da Maria kom bort til Mikael, hadde han våknet, og spente seg i smerte. «Er det bra med deg?» spurte Maria, og satte seg ved siden av ham. Han svarte med et stønn og snudde seg mens han trakk genseren over hodet uten å ta den av. «Armbåndet mitt er borte,» fikk han frem til slutt, gjennom en ganske tykk genser som fikk stemmen hans til å høres merkelig ut. «Var det Håkon som tok det?» spurte Maria, men kunne ikke helt forstå hvorfor det var så ille. Genserklumpen nikket og Maria gikk bort til Håkon for å be om armbåndet.

«Gi Mikael armbåndet tilbake!» sa hun høyt og tydelig. Håkon bare flirte. «Hvorfor skulle jeg det, da?» Flere av de som sto i en klynge rundt Håkon lo med. De hadde kanskje vært tilbakeholdne og sky i klasserommet, men nå virket de heller bare oppblåste. Litt som Pia.

«Fordi du tok det fra han,» svarte Maria tilkjempet rolig, hun hadde på følelsen av at å gjøre dem sinte ville være en dum ting, men Håkon bare lo. «Da må du gi meg noe til gjengjeld.» Maria tenke at siden hun nå hadde rotet seg inn i noe hun ikke burde, kunne hun prøve å rote seg ut igjen. Det kunne jo være at kravene hans ikke var så høye.

«Hva skal du ha?» spurte hun, iskaldt sånn som hun hadde hørt foreldrene si til noen som hadde sneket seg rundt huset, de hørtes over hodet ikke redde ut, og det ville ikke Maria gi inntrykk av å være heller. Han bare fortsatte å flire. «Så jegerdattera vil spille tøff hva? Vel, jegerdatter, jeg er veldig moden for alderen. Jeg vil ha blod. Alle litrene.»

Noen av barna holdt armene hennes som om hun var frosset i stein. Hvis hun skulle bevege seg måtte hun først brekke dem av. «Slipp meg!» hylte hun,og sparket til alle kanter, også der hvor moren hennes hadde sagt at det var veldig effektivt å sparke, men ingen ting hjalp. Det gjorde bare vondt i armene siden de andre barna hindret henne i å bevege dem.

Hva for slags mareritt har jeg havnet i? spurte hun seg selv, men fikk ikke noe egentlig svar. Håkon gliste henne rett i ansiktet, og blottet et par sylskarpe, lange hjørnetenner. «Ingen går inn på vampyrenes område uten tillatelse uten straff. Jegerblod skal visstnok være veldig godt. Det får vi finne ut av,» hvisket han, tok tak i håret hennes og dro hodet hennes tilbake, så halsen var helt bar. Han bøyde seg ned mot halsen hennes, tennene blottet til hugg, og så: «MATTHISEN!!!»

Håkon rykket til seg både hode og hender, uten å ha bitt henne, og Maria ble sluppet ned på bakken. Brølet kom ikke fra rektoren som man kunne ha trodd, for han hadde for vane å brøle når han ble sint, men fra Renate. Hun stormet bort og filleristet ham. «Hva er det du tror du driver med Matthisen?!?» ropte hun i ansiktet hans, og trakk ham med inn. En kort stund etterpå kom Renate ut og satte seg hos Maria, som hadde krøpet inn i et hjørne og skalv.

«Gjorde han deg noe, Maria?» spurte Renate rolig, og hvilte hånden sin på kneet hennes. Av en eller annen grunn visste Maria akkurat hva Renate mente, og ristet på hodet. «Nei, bare nesten,» Hun tørket seg i øynene og reiste seg litt vinglete og gikk bort dit Håkon hadde mistet armbåndet til Mikael.

Det hadde en liten charm på som forestilte en skilpadde. Hva som var så viktig med armbåndet forsto hun ikke, men hun hadde funnet ut av noen ting på skolen den dagen allerede som hun begynte å ane at hun burde ha vært oppvokst med.

I det skyggefulle hjørnet satt Mikael oppreist, nesten helt borte i mylderet av klær han hadde på. Det eneste Maria kunne se før han vendte ansiktet bort, var et par mysende røde øyne inne i genseren. «Jeg fikk tak i det,» sa hun litt sjelvent og holdt fram armbåndet. Mikael tok det, men unngikk å ta på henne. «Takk,» mumlet han lavt fra inne i genseren, og tok armbåndet på. Hendene hans var ganske kraftig solbrente når han endelig fikk trykket skilpadde-hodet inn i skallet. Det var nesten så Maria kunne lukte svidd hud mellom alle de fine sensommer-blomstene.

Hun satte seg ned et stykke unna ham, fortsatt i sjokk etter Håkons utfall mot henne. Mikael ville ikke møte blikket hennes, men bare så i bakken. Maria tenkte over det som nettop hadde hendt. Hun hadde vært millimeter fra døden, det var hun sikker på. Da dette gikk opp for henne falt hun sammen i halvkvalt krampegråt.

Gråten omfattet alt som hadde hendt den dagen: At foreldrene ikke hadde tid til å kjøre henne til første skoledag, at ingen hadde fortalt henne at vampyrer fikk gå på skolen, at noen av dem var så slemme at de ville drepe henne fordi hun ville være snill, men også en lettelse fordi hun ikke døde.

«Jeg hørte alt hva han sa,» sa Mikael forsiktig, nå hadde han alle klærne på seg riktig, og solbrentheten var mye mindre enn før. «Er det det som gjør så vondt?» Maria ble avbrutt i selvmedlidenhetsbølgen og satte seg opp. «Hva mener du?» Hun kunne ikke huske at Håkon hadde sagt så mye slemt til henne bortsett fra at han var veldig truende. «Det med «jegerdatter» og sånn. Han trakk fram familien din som eksempel på deg.» Hun så tomt på veggen et stykke bak ham.

Alle gangene foreldrene hadde skrytt av hva de hadde gjort på jobben. Senest kvelden før hadde de skrytt av at de hadde fått has på en «mygglarve». Alt begynte å gi mening. Det var derfor foreldrene hennes ikke måtte vite noe om det nye på skolen, og hun burde heller ikke vite noe om det, for hun kunne sladre. Vel hadde Håkon prøvd å drepe henne, men han var én gutt, én vampyr prøvde hun å si inne i seg, og Mikael hadde bare vært hyggelig.

Hun forsto at foreldrene hennes livnærte seg, og henne, på å drepe vampyrer, og hun hatet det. Alt fra den kalde stemmen til prinsippet til den stygge brunfargen på uniformene deres. Det at noen var som Håkon veide ikke opp for alle de uskyldige som foreldrene hennes og kollegene deres måtte ha tatt av dage. Hun bestemte seg for å skrive ned alt hun hadde funnet ut når hun kom hjem.

«Jeg er helt enig med ham,» sa hun og reiste seg. «Han har all grunn til å tenke dårlig om meg med den familien jeg har.» Mikael løftet blikket og så på henne med et smil, som var mye hyggeligere enn Håkons skumle glis. «Det der du sa akkurat nå,» sa han. «det fjernet all skepsisen min som dugg for sola.» Da hun bare så uforstående på ham, så han i bakken og mumlet: «Jeg var redd for deg.»

Jeg synes det er helt meningsløst at folk skal hakke på hverandre hele tida. Selvfølgelig, mennesker har et behov for å føle seg gode, men er virkelig løsningen å få alle andre til å føle seg dritt? Hjelper det noe å senke gjennomsnittet for hvor bra folk føler seg for å komme over det? Folk kan vel heller hjelpe hverandre oppover til man kommer over. Men, jeg ser jo at folk GJØR det. De 5-6 personer store øyeskyggejentegruppene er prima eksemplarer. De hjelper hverandre oppover fordi de selv har fordel av det. Så kan de jo velge og vrake. Dumpe "venninnene" når de ikke er nødvendige for å komme høyere lenger. Men mens de holder sammen beskytter de hverandre. Ingen vil jo assosieres med en hakkekylling (ikke jeg heller for den saks skyld, men det får da være måte på!). Men alle andre er fritt vilt. Viss alle føler seg like bra, så er det jo ingen som er bedre enn resten, og konkuranser et helt menneskelig, desverre. Da kommer vel heller spørsmålet: Hvorfor hakker ikke hakkekyllingene på resten når det tydligvis hjelper å hakke på folk? Vel det er sikkert fordi de ikke føler seg bra nok. Null støtte fra resten. Man må være veldig sterk for å kunne hakke tilbake, men da er du ikke en hakkekylling. Da er man enten med i en av de "store" (les sterke) klikkene, eller så er man en ensom ulv. Man er ikke en hakkekylling viss man ikke bryr seg en døyt om hva andre mener, sier, gjør etc. Hakkekyllinger kan umulig være gode bloggere tenker jeg da. Man må tåle i hvertfall litt kritikk når man er en blogger som folk faktisk leser. Selvfølgelig, viss du ikke sender ut bloggshouts så skal det jo litt til før noen vet at du har laga en blogg. Dette er andre innlegget mitt, og jeg har hatt en leser, som jeg mistenker er meg selv som ville se over. Og da er jeg jo like langt. Gidder ikke presse meg på folk. Dem får bestemme sjøl om de vil lese det jeg skriver. Trur vel heller ikke at det jeg skriver er så veldig interessant for Ola og Kari Normann. Eller Per og Ida for den sags skyld.

Det er så vanskelig å gjøre så jeg er fornøyd. Det er ikke bare til å kjøpe et nytt par sko til meg og så er jeg tipp topp igjen. Hvis jeg ikke gjør leksene mine, så får jeg dårligere karakterer, og får jeg dårligere karakterer får jeg mindre sjanse til å komme inn på MDD linja til neste år. Det er jo selvfølgelig ikke det som er ille heller. Hadde det bare vært det hadde jeg i det minste hatt ei ganske stor gulerot, men problemet er at jeg hater meg selv når jeg ikke får gjort det jeg skal. Selvfølgelig kan jeg prioritere! Jeg kan jo prioritere xfaktor, som jeg skal melde meg på når det starter opp igjen, over leksene, hallo? Kommer jeg videre så er det mye viktiger enn spanske verbtider. Men det er bare det at jeg får skyldfølelse når jeg ikke gjør det jeg skal. Alle, og da mener jeg lærer og foreldre, har innprenta meg at hvis jeg gjør mitt beste så er det ikke noe noen kan klage på, men jeg ser visst ikke helt grensa mellom å legge mitt beste i et arbeid og å slite meg helt ut.

I dag måtte jeg skyndte meg etter skolen, for jeg hadde en avtale som jeg var litt for sein til, og vips! Så var spanskboka igjen i skapet mens jeg var på vei til avtalen. Jeg kunne jo ikke gå tilbake til skolen for å hente boka, skolen var jo låst når jeg fant ut at jeg ikke hadde spanskboka med meg, men jeg måtte jo få gjort leksene. Det er kanskje ikke noe problem for Ola og Kari Normann, men for meg er det superkrise å ikke få gjort leksene. Uansett så kan jeg de spanske preposisjonene sånn passe, men inne i hodet mitt så har jeg noen regler for hvordan ting skal gjøres.

Jeg skjønner ikke sosiale koder. Litt som dysleksi eller dyskalkuli, altså at man ikke knekker lesekoden eller regnekoden. Har sikkert dyssosioli eller noe sånnt jeg da :-P Men uansett så må jeg bare pugge hvordan man skal oppføre seg ute blant andre eller hva som forventes av en. De viktigste reglene mine er at man ikke skal være til hinder for andre, og at man ikke må glemme eller sluntre unna ting. Virkelig synd at det ikke er like lett å skrive opp bråtevis med regler for sosiale sammenhenger som for hvordan å løse ligninger og algebra.

Det er litt vanskelig å gjøre riktige ting når ma retter inn etter skakkjørte regler inne i hodet sitt. Jeg vil ikke være svak eller noen sin hakkekylling. Kan ikke en eller annen skrive en DIY bok om hvordan i all verden man skal oppføre seg? Å bare følge lover og regler er litt tynt. Dessuten er normer viktige. Jeg kan ikke ressonere meg fram til at "det er sånn det er, det er den regelen som gjelder her" før noen sier det til meg.

Bli så pissed-off på meg som du bare vil. Det er ikke min skyld hvis jeg skriver noe dumt.

Dette er den første posten på min nye blogg ;)